HVORDAN STOPPE BEKYMRINGER

Når du blir eldre er det ikke uvanlig å begynne å reflektere rundt egen oppvekst, og spesielt når du får egne barn, kan små feil foreldre gjorde da du vokste opp begynne å gnage. Jeg har et spesielt og nært forhold til min mor. Noen dager tenker jeg hvordan livet vil bli uten henne, det blir plutselig litt vanskelig å puste. Jeg tenker på hvordan livet skal gå videre uten foreldre. Dette er naturlige tanker, og døden har aldri vært et tabu hos meg. Jeg er til og med litt nysgjerrig rundt døden. Misforstå meg rett. Vissheten om at livet tar slutt har ALLTID vært vanskelig å forholde seg til, og kommer fortsatt til å være sårt og trist. Intervjuer som er gjort hos gamle og døende er at de skulle ønske at de hadde bekymret seg mindre i livet. Vel, du kan trene hjernen din til å forbli rolig og se på livet i et langt mer positivt perspektiv. Men det kreves bevisstgjøring av følelser og strategier. Jeg tråkker i salaten ofte, men når jeg snur tankene så er mine bekymringer så små i forhold til mange andre.

Min mor er en god støttespiller, samt min beste kritiker. Hun har levd et lengre liv, og har mer livserfaring. Erfaringer som er dyrbare, men likevel vanskelig å erkjenne til tider er riktige. Men det ender som regel alltid med at jeg sier «du hadde rett, mamma»…I livet skal man erfare selv, det er dager man snubler og så reiser man seg igjen.

Jeg elsker kloke og voksne damer! Det gir meg masse energi, og jeg elsker å høres deres historier og fornuftige råd. Har alltid hatt en grunnleggende holdning til voksne mennesker er verdt å lytte på. Husker godt som liten at jeg elsket «voksenprat», det å lytte til samtaler min mor førte med venninner. Jeg hadde en livlig fantasi….

By Lisette

♦