Jeg synes dette bildet var passende til dette innlegget. Et bilde jeg har brukt i et tidligere innlegg.

I ET BARNEPERSPEKTIV

Jeg er utrolig barnlig, og tror barn jeg møter på min vei blir facinert over min åpenhjertige natur.  Jeg er også sjamert over barnas likefremme ærlighet, latter og uskyld. Jeg skal forsøke å definere ordet barnlig videre ned i innlegget. Min hverdag i jobben som miljøterapaut innebærer å hjelpe barn som strever med regulering av følelser og impulskontroll. Alle barn har ulike ferdigheter og utfordringer enten det gjelder sosiale, faglige eller motiske ferdigheter. Når jeg møter ulike barn i min hverdag så er jeg barnlig, jeg bruker kroppsspråket mitt når jeg prater og går ofte ned på barnas nivå uten at det blir kleint om du skjønner. I relasjonene mine med barna liker jeg å være barnlig. Jeg kan vise dette med å hoppe fra steiner og rulle rundt i gresset på turer, vise engasjement i samtaler der ungene forteller historier som betyr noe for dem.  Jeg ser at barna ofte blir overrasket over min tilnærming, nærmest som «kan voksne også være barnlige og leke»?! Denne måten ufarliggjør min rolle ovenfor dem, og jeg går på en måte ned på barnas perspektiv og får en relasjon til barna. Som voksen er jeg også bestemt og klar i voksenrollen, dette er en kunst. Å kommunisere med barn slik dem forstår hva som er rett og galt uten at det oppleves som kjeft og skam er viktig. Jeg har en stor fordel her da jeg er sensitiv og har selv et fintfølende nervesystem. Denne sårbarheten tar jeg med i mitt arbeid med barn. Jeg kan forstå ulikheter med et ikke dømmende hode. Jeg har selv følt meg annerledes til tider. På mange måter bringer barna meg i kontakt med mitt indre barn, fordi det har vi ALLE om vi er 35 eller 60 år. Jeg møter barn som det kan ta lang tid å etablere en kontakt og relasjon til, og jeg vet at dette kan ta tid, noen ganger år. Tolmodighet er en dyd. I de fleste tilfellene i møter med barn har jeg to mantraer «det finnes ingen vanskelig barn, men barn som har det vanskelig» og «catch them being good».

I går var vi på tur med skolen, og jeg så flere kollegaer som nettopp var «barlige». Det er befriende og leke! Samt man knytter bånd og relasjoner til barn. Jeg gikk hjem i går fra jobb med en god følelse at jeg gjorde kanskje dagen for et eller ti barn ekstra berikende. Jeg er heldig som får jobbe med barn, og gleder meg enda mer til å fullføre pedagogutdanningen min.

Jeg vil utfordre alle voksne til å være mer barnlige, og anerkjenn barnet for ting dem gjør i hverdagen.

By Lisette

♥