JEG SÅ GLEDEN LANGT INNI HJERTET I dag gjorde en interessant observasjon. En observasjon som lå hos meg selv. Jeg hadde allerede gjort reisebagen klar. Eldstemann var nydusjet i rene klær og gledet seg til overnatting på hotell med mormor og bessen. Selv var jeg i full gang med støvsuging, såkalt multitasking. Plutselig så ser jeg eldstemann ute i hagen med joggesko. Jeg springer fort for å hente et par med støvler siden han plent ville være litt ute. Husker selv hvor lange timene ble når man virkelig gledet seg til noe. Mine første tanker da jeg så F i hagen var «ute nå og bli skitten før han skal gå», men heldigvis så løste jeg det lett med et par støvler. Mens jeg støvsuger ser jeg 8 åringen min i sandkassen, han leker. Alene. Innimellom husets gjøremål må jeg observere han. Jeg klarer ikke å la være. Han graver i sanden og virker som han har en arbeidsplan. Jeg vet at han liker å leke nordsjøarbeider, muligens var det han gjorde nå også. Jeg blir stående å beundre han. Det kjennes godt. Den rasjonelle delen av hjernen som sier at han blir skitten er der ikke, jeg lytter i hvertfall ikke til den. Plutselig løfter han blikket og titter imot meg. Jeg møter blikket hans med et varmt smil og sender han et luftkyss. Da ser jeg at han lyser opp og gir meg det mest varmeste smilet. Han leker videre, tror det gav han grønt lys til å fortsette leken. «Mor så meg, hun annerkjente meg». Et ekte smil der hjertet og øynene forteller alt. Jeg er så glad for at jeg lot han leke. Tror selv han ble forundret at jeg ikke “kjeftet”, men lot han bli i leken selv om klærene måtte skiftes nok en gang.
Den frie, merkverdige leken, som vi voksne ikke alltid forstår, og derfor kanskje ikke gir nok rom. Barn er omgitt av lys. Du ser det best når de leker. Denne kroppen som er helt fylt av seg selv. Barnet besjeler skogen, gresset, veien vi går på, hun blåser liv i døde ting, gir dem stemme og vilje, omsorg og irettesettelse. Er så glad for at jeg tok et steg tilbake og fikk den fineste opplevelsen jeg har hatt på lenge.
By Lisette
♥