Før jeg ble mamma for første gang for 6,5 år siden var livet mitt svært hektisk. Jeg hadde hundre baller i lufta, og liten tid til å kjenne etter det høye tempoet jeg holdt. Før min første graviditet jobbet jeg 75% som sykepleier, Jazzercise instruktør på tirsdager og lørdager for voksne. Jeg drev også mitt eget dansetilbud til 100 danseglade barn 4 timer i uken i bydelen min. Ikke nok med det, så tok jeg også et spinning kurs, og hadde flere xcycling timer på Elixia som vikar. Da jeg ble gravid, var det en overveldende følelse av lykke. Jeg hadde gledet meg slikt til å bli mor, det å gi barnet mitt en trygg og kjærlig oppvekst slik jeg selv hadde hatt. Jeg så for meg idyllen med barnevogn, og komme raskt i fysisk god form igjen. Formen min som gravid var svingende, jeg fikk bekkenproblemer i midten av svangerskapet, og det begrenset meg naturligvis på treningsfronten. Dansetilbudet jeg selv drev i bydelen klarte jeg å gjennomføre før fødselen, men når jeg ser tilbake selv på det nå kan jeg ikke skjønne at jeg klarte det. Da lillemann kom til verden ble det våkennetter og barneskrik det første halveåret, langt i fra det bildet jeg hadde forestilt meg. Lykkerusen av å bli mamma kom langt i fra øyeblikkelig, og jeg synes mammarollen var vanskelig. Ammingen ble også et styr,lillemann ville ikke ha bryst og det var enda et nytt stressmoment. Jeg husker at jeg observerte “lykkelige og rolige mammaer” på alle offentlige steder. Dette gjorde meg trist, da jeg var utmattet av lite søvn og natteskrik. Det høye tempoet jeg hadde før lille mann kom til verden var også et slag i trynet, nå var det et nytt menneske som regjerte tiden min. Jeg måtte selvsagt legge alt av “jeg tid” på hyllen, og det var en brå overgang husker jeg. Månedene gikk og årene har gått, og jeg fikk barn nr 2 to år etter. Denne gangen var alt mye lettere, og jeg kunne nyte mer. Var det slik jeg skulle føle det? Ammingen gikk som en drøm, og denne babyen gråt bare litt på ettermiddagen og kvelden. Min mor har vært en stor støttespiller utenom min samboer den første tiden som mamma. TUSEN TAKK. Mammarollen er en stor omveltning i livet for deg som førstegangsmor og for parforholdet. Åpenhet omkring det å bli mor er viktig, fordi det er ikke bare en dans på roser som det framstilles i sosialemedia. I dag er jeg en rolig og barnlig(leken) mor som elsker deres nygjerrighet og glede over de små tingene. De har lært meg å sette ned tempoet, og være mer i nuet. Så takk til dem også.
By Lisette
♥
For det første; jeg liker bloggen din. Jeg er bare ikke så veldig flink å kommentere på andres blogger alltid…
Og så – akkurat slik hadde jeg det også da jeg ble mamma. Svangerskapet var preget av kvalme hele første trimester og hele treje trimester var jeg sykemeldt fordi lillegutt lå og trykka på de indre organene mine slik at jeg svimte av I ett sett. Så kom han – endelig! Tenkte jeg. Men guttungen hadde inderlig kolikk og gråt og gråt… Ikke bare gråt han – han skrek! Ikke hadde jeg nok melk heller, men var rådet på helsestasjonen til ikke å gi morsmelktillegg. SÅ jeg satt jo med gutten til brystet I timesvis hver dag for å prøve å tyne mest mulig melk utav meg.
Jeg var dødssliten – jeg klarte ikke sove på dagtid og sov heller ikke noe særlig på natta da jeg matte opp og amme annenhver time. MIn mann hadde så vondt av meg der han så jeg satt og gråt stille hver natt fordi det gjorde vondt å amme og det tok så lang tid.
Jeg fikk en kommentar en gang at grunnen til at min blogg ble lest var fordi den var rettet mot mammaer I mammapermisjon (noe den forsåvidt ikke er) og at de ikke hadde noe bedre å ta seg til enn å lese blogger… Da tenkte jeg at hun som skrev den kommentaren slett ikke vet hva det vil si å være hjemme I mammapermisjon. For det siste jeg hadde tid til som hjemmeværende nybakt mamma var å lese blogger.
Kjempefint at det rettes litt fokus mot dette fordi jeg tror det er flere enn vi tror som sitter hjemme og gråter for seg selv fordi de tror de ikke får det til, og ikke tør å si noe fordi de er redde for at de skal bli sett på som uegnede mødre. Så takk 🙂
Ja, Marie!! Jeg fikk heller ikke sjanse til å lese blogger?. Hadde jeg et nytt blad kunne det gå en uke før jeg fikk lest det. Og, haha, jeg abonnerer på iForm. Jeg finner enda blader med plastikk rundt som jeg aldri fikk tid til å lese.. Vilde som 20 min så var det på an igjen. Da rakk jeg akkurat å rydde litt ig lage litt mat.
Hei Maria, jeg blir så rørt av innlegget ditt<3 Takk for at du også deler din historie med meg. Det er flere mørketall av «oss» der ute:) Men, så viktig å formidle denne siden også.
Kjære Lisette <3 Så modig og ærlig innlegg om et veldig viktig tema. Ett tema som er ett ømt punkt for de fleste, nemlig mammarollen! Det er så trist at vi alltid skal måtte strebe etter perfeksjonisme 🙁
Hvor ble det av å kunne være ett ekte menneske med feil og mangler? Hvofor skal det forventes at man skal kunne vite alt på forhånd og alt skal være som en dans på roser?
Livet…trodde jeg….er en livslang "skole" hvor man skal erfare og lære. Og da må det også være rom for å snuble litt innimellom, og kjenne på utfordrene dager/situasjoner.
Heldigvis pleier erfaring gjør ein klokere og tryggere på seg selv 🙂
Som 4 barnsmamma har jeg merket dette betraktelig!
TLC fra Cattatrynet <3
Kjekt at du synes jeg er modig! Jeg synes det er nødvendig å fortelle til mine lesere der ute. Du er bare rå- 4 barn!!!! Wow, jeg tar av meg hatten. Snakkes snart!
Du beskriver det akkurat som om det var min egen historie. Jeg holdt også høyt tempo før graviditeten og fikk sjokk da Vilde kom til verden. Vogn nekting, ammeproblemer(gav opp), nattevåk til hun var 13mndr, utslitt og og stressa ble jeg.
Håper jeg opplever som deg mer ro med neste barn.
Syns det er flott når folk skriver om dette. Tror mange opplever det slik!
Og, jaa! Jeg ble også helt deprimert av å se de rolige mødrene med barnevogner! Og jeg ble rett og slett sur når venninner av meg hadde barn som startet dagen i 8-9 tiden mens jeg måtte opp og hoppe i 5-6 tiden. Hehe.. 6-6:30 er det enda.. Men det er i hvertfall ikke kl 5?
Hei Linn, våre historier høres identiske ut! Takk for at du deler med meg<3