ORD HAR MAKT BRUK DEM VARSOMT Det var en setning som gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg var en ung lærling. Jeg var 18 år og var utplassert på et sykehus. Jeg stod sammen med en sykepleier og skulle hilse på en eldre dame som satte i rullestol. Jeg presenterte meg som Lisette og student. Sykepleieren responderte raskt med å si “du er ingen student, men en lærling”. Dette satte store spor hos meg og endret måten jeg så meg selv på. Denne setningen fikk meg til føle meg mindreverdig. Den gjorde meg sint. Etter jeg bestod fagprøven var jeg rask med å søke om plass for å få studiekompetanse på Uldals, deretter var målet å søke «sykepleien på Universitet i Stavanger». Jeg kom ikke inn ved første forsøk. Dette var enda en knekk i selvfølelsen. Jeg fant ut at om jeg skulle komme inn på drømmestudiet så måtte jeg gjøre noe med poengene mine var rådet fra skoleveileder, derfor endte jeg med fordypning i biologi som privatist over 1 år. Snittet for å komme inn på sykepleien i 2006  var vanvittig høyt.  Jeg kom endelig inn på sykepleien og følte meg «on top of the world». Har aldri følt meg så stolt da jeg stod i bunad utenfor domkirken ferdig sykepleier med papiret i hånden. Jeg bærte uniformen og sykepleiernålen med verdighet. Så kom veiskillet da jeg fikk jobb i skoleverket som miljøterapeut. Jobben som nattsykepleier passet ikke familien på det tidspunktet med mann offshore. Jobben i skoleverket gav meg en bratt læringskurve i forhold til kommunikajson, tydelighet,  utfordrende atferd og grensetting. Jeg hadde i denne perioden to små barn hjemme på 2 og 4 år. I årene som miljøterapeut hadde jeg også undervisning i smågrupper som pirret tanken og kallet om å undervise selv. Jeg ville bli LÆRER. Nok en gang skulle jeg sitte på skolebenken.  Jeg bestemte meg etter 2 år i jobben at jeg ville studere nok en gang, nå ville jeg ta fag. Jeg kom inn på religionsstudiet som gikk over 1 år. Dette faget har alltid interessert meg da den tar opp ulike livsyn og nestekjærlighet. Plan to deretter var å studere engelsk på 1 år. Jeg kom inn på engelskstudiet, men så fikk jeg plutselig beskjed at jeg fikk plass på PPU(praktisk pedagogisk utdanning). Dette er et studiet som er vanvittig vanskelig å komme inn på og jeg storkoser meg. Jeg elsker pedagogikk.

Enden på visen var at en slik kommentar fra sykepleieren fikk krefter i meg og en rastløshet i forhold til hva jeg skulle bli. Denne rastløsheten gjorde meg usikker og jeg fikk en kraft til å løfte fjell. Det var ingenting gale med å stoppe med fagbrevet, jeg skulle egentlig ønske at jeg var fornøyd med meg selv der jeg var. Det var godt nok. Jeg er redd for at vi lever i et samfunn jaget av prestasjoner. Vi blir aldri helt tilfreds. Starter man et prosjekt, så kommer det et nytt etterpå. Jeg håper inderlig at reisen stopper her og at jeg finner roen i yrket jeg skal ha til pensjonist alder.  Når jeg er ferdig med pedden er jeg stolt utdannet adjunkt med opprykk. Titler gjør man ikke lykkeligere, det gjør relasjoner og kjærlighet.

By Lisette

♥