KJÆRLIGHET MOT SEG SELV ER LIKE VIKTIG SOM Å ELSKE ANDRE

Det er noe jeg har øvet på i flere år som er litt utypisk at jeg deler, men kanskje det kan hjelpe andre, og da er det verdt det. Siden ungdommen har jeg vært «på» til alle døgnets tider, jeg har vært en giver til alle utenom meg selv. Jeg stoppet for å prate med bekjente, både nære og fjerne og noen ganger kviet jeg meg for å møte folk på butikken da jeg trodde det var forventet at jeg måtte snakke med alle. Jeg ble en container, og tilslutt ble så fullt at jeg ikke hadde plass til meg selv. Som regel spurte folk sjelden om hvordan jeg hadde det, og det var forsåvidt greit helt til jeg møtte meg selv i døren. Jeg opplevde det som en forventning at jeg måtte stoppe opp å spørre hvordan det går med folk, da ble jeg lesset med problemer som “plutselig ble mine”. Jeg ble berørt av betroelsene, og klarte ikke å skjerme meg selv lenger. Jeg ble sliten og plutselig introvert. Det har jeg vært noen år, og jeg får påfyll og energi av å være alene. Sinnet mitt ble såpass støyfullt at jeg trengte en pause. En pause å tenke på meg selv, og de rundt meg. Jeg har blitt mer bevisst over hvem jeg er, og hva jeg vil. Så har jeg ikke lyst å si mer en  «HEI» på butikken så er det ok, ingen forventer at jeg må stoppe for mer en det. Dette trodde jeg før, og det er trist å tenke på. Jeg hadde en fin egen opplevelse i går på selveste St.Hans. Jeg hadde gruet meg litt til masse folk og kjente litt igjen på “må jeg snakke med alle”? Mannen min gikk litt i forveien og satte seg ned med et pledd. Jeg hilste på forbipasserende, og satte meg ned. Der satte jeg stort sett hele kvelden. Jeg observerte gleden hos barna og de rundt meg, uten at jeg gikk bort nære og fjerne. Det var fortsatt litt rart, men jeg klarte det! Det kom til og med noen bort til oss for en prat. Så til deg der ute…det er ok å bare si «HEI».

Det styrtregner i Stavanger i dag, og jeg ble salig og glad. Derfor dette innlegget på en fredag.

By Lisette

♥