TYNGSTE JOBBEN AV ALLE
Det finnes et uttrykk min mor alltid sa om det å være foreldre, spesielt de dagene vi gjerne var litt utakknemlige. Jeg skjønner det nå. Det er mer forståelig en noen gang «Utakk er verdens lønn».
Jeg sitter og ser utover havet, ordene kommer lett og tanker om ferien og barna er framtredende. I år skal vi feriere sommeren hjemme, uten ekstravagante sommerbilder på insta. Det har gått snart tre uker siden vi ønsket alle elevene «god sommer». De siste ferieukene har jeg tilbragt mye alene med ungene, min samboer har fått ny jobb og må prioritere offshorearbeid. Jeg kjenner meg kort i lunten om dagen. Muligens den dårlige sommeren som preger tilstandsrapporten. Foreldrerollen er overbærende noen ganger, og sommerferien er kanskje ingen unntak. Alt handler liksom om rutiner når man går hjemme. Er ikke frokosten ryddet av så kommer neste måltid, og slik går nu dagan. Når jeg tenker på hvordan er normal hverdag hjemme hos oss er så kommer minner om hvordan min mor hadde det. Det var gjerne ikke så vanlig at mennene engasjerte seg i hjemmet og med barna, slik var det i hvertfall ikke hos oss. Jeg husker min mor satt aldri i ro, hun var i konstant bevegelse. Det siste hun gjorde hver kveld var å vaske den hvitmalte utetrappa. Hun tenkte aldri på seg selv, det var alltid oss i sentrum.
En utslitt mamma sender ubevisst ut avvisende signaler både til partneren og barna. Det kan bli oppfattet som sårende og gjøre mer skade enn om mor får lov til å ta en kort pause fra familielivet i ny og ne. Men hvordan får du til det i hverdagen? Det er nemlig slik at slitne mennesker sender ut signaler som minner veldig om dem vi sender ut når vi vil avvise noen. Vi tar lite initiativ, svarer med enstavelsesord, vi unngår blikkontakt. Smilet når ikke opp til øynene og kroppsspråket er tungt. Når partneren foreslår å finne på noe, svarer vi bare halvveis og virker lite interessert. Responsen er treig, og vi har ikke overskuddet som trengs for å leke med barna og gi det følelsen av at vi setter pris på å være sammen med det. Jeg har ikke så mange å sammenligne med, men noen ganger føler jeg meg ensom i mine tanker. Føler at alle oser overskudd. Slik er det hvertfall ikke her i sommer. Det hele gjør meg litt trist og et snev av dårlig samvittighet ettersom vi velger selv å få barn. Jeg vet at morsrollen setter hele følelsesregisteret på prøve med jevne mellomrom og at en dag savner jeg kanskje dette.
Er det en “jobb” som får kanskje lite cred, så er det foreldrerollen. Jeg prøver etter beste evne å lære barna mine å sette pris på livet og mangfoldet det har å by på. Det er viktig. Muligens barna husker det når de blir voksne slik som jeg gjør.
Tusen takk for den gode jobben du har gjort med oss, mamma! Jeg elsker deg.