HVORFOR VENNSKAP HAR ALLTID VÆRT LITT SÅRT
Det er ingenting som gjør meg mer glad en sitater og dikt. Sitatet ovenfor synes jeg er dekkende nå som jeg skal bli bedre på å pleie relasjoner. Jeg kjenner ofte på følelsen «det er alltid jeg som tar kontakt» og opplevelsen å bli avvist er der alltid. Den er ofte ubehagelig. For akkurat 1 år siden skrev jeg en bloggpost om vennskap. Velger å reposte den:
SKAL SKAL IKKE Dette innlegget har jeg startet på mange ganger, men har aldri klart å få ned ordene på en korrekt og personlig måte. I dag forsøker jeg igjen da jeg vil løfte et tema som er tabu og muligens et personlig sårt punkt hos meg. Tematikken er kanskje tabu for mange, til og med flaut å være ærlig på. Temaene «vennskap og ensomhet». Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men på et tidspunkt var det bare å innse at venner ikke hadde vært prioritert hos meg. År, faktisk. Jeg fikk fast følge fra jeg var 15 år og han ble min bestevenn. Jeg husker at venner ble mindre viktig og er kanskje også naturlig reaksjon når man blir forelsket i ung alder. I dag er livet altoppslukende. Jobb, barn og hus og heim, alle arenaer var fulle av folk at jeg aldri følte et sosialt behov utenom dette. Kjekke treningskollegaer og kunder, kollegaer på jobb, foreldre i barnehagen/skole og kontakt med naboer. Slik gikk dagene. Og årene. Livet har båret meg så hurtig av sted at jeg har glemt å plukke med meg de bra folkene jeg har møtt på veien. Fordi de er der jo innimellom. Men en dag så kom plutselig det over meg. Tanken om vennskap og ensomhet. Egentlig ikke plutselig heller. Jeg har følt meg ensom med mennesker rundt meg.
Hvorfor er det så vanskelig å bygge vennskap som voksen? Alle er travle opptatte med sine liv, men jeg er rimelig sikker på at mange føler seg ensomme selv med et stort nettverk. Et nært vennskap er en person som virkelig bryr seg. En som henter tilbake tråden fra forrige samtale, en som inviterer på en kaffekopp plutselig, eller en kveldstur der en prater om løst og fast. For meg har alltid vennskap vært preget av forrvirring og dårlig samvittighet. Jeg er usikker på hvor stor plass jeg kan ta i relasjonen. Det sistnevnte er nok det som har vært vanskligst for meg.
I det du ber om et vennskap viser du deg svak og det krever en viss styrke. En god venn er den som blir stående når alle de andre har gått. Vi trenger å se oss selv i den andre. Jeg er hundre prosent sikker på at vennskap er styrkende på helsen vår, og relasjoner er livsnødvendig i måten vi ser oss selv på. Slår et slag for åpenhet og vise sin sårbarhet.
By Lisette
♥