HVORFOR VENNSKAP HAR ALLTID VÆRT LITT SÅRT

Det er ingenting som gjør meg mer glad en sitater og dikt. Sitatet ovenfor synes jeg er dekkende nå som jeg skal bli bedre på å pleie relasjoner. Jeg kjenner ofte på følelsen «det er alltid jeg som tar kontakt» og opplevelsen å bli avvist er der alltid. Den er ofte ubehagelig. For akkurat 1 år siden skrev jeg en bloggpost om vennskap. Velger å reposte den:

SKAL SKAL IKKE Dette innlegget har jeg startet på mange ganger, men har aldri klart å få ned ordene på en korrekt og personlig måte. I dag forsøker jeg igjen da jeg vil løfte et tema som er tabu og muligens et personlig sårt punkt hos meg. Tematikken er kanskje tabu for mange, til og med flaut å være ærlig på. Temaene «vennskap og ensomhet». Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men på et tidspunkt var det bare å innse at venner ikke hadde vært prioritert hos meg. År, faktisk. Jeg fikk fast følge fra jeg var 15 år og han ble min bestevenn. Jeg husker at venner ble mindre viktig og er kanskje også naturlig reaksjon når man blir forelsket i ung alder. I dag er livet altoppslukende. Jobb, barn og hus og heim, alle arenaer var fulle av folk at jeg aldri følte et sosialt behov utenom dette. Kjekke treningskollegaer og kunder, kollegaer på jobb, foreldre i barnehagen/skole og kontakt med naboer. Slik gikk dagene. Og årene. Livet har båret meg så hurtig av sted at jeg har glemt å plukke med meg de bra folkene jeg har møtt på veien. Fordi de er der jo innimellom. Men en dag så kom plutselig det over meg. Tanken om vennskap og ensomhet. Egentlig ikke plutselig heller. Jeg har følt meg ensom med mennesker rundt meg.

Hvorfor er det så vanskelig å bygge vennskap som voksen? Alle er travle opptatte med sine liv, men jeg er rimelig sikker på at mange føler seg ensomme selv med et stort nettverk. Et nært vennskap er en person som virkelig bryr seg. En som henter tilbake tråden fra forrige samtale, en som inviterer på en kaffekopp plutselig, eller en kveldstur der en prater om løst og fast. For meg har alltid vennskap vært preget av forrvirring og dårlig samvittighet. Jeg er usikker på hvor stor plass jeg kan ta i relasjonen. Det sistnevnte er nok det som har vært vanskligst for meg.

I det du ber om et vennskap viser du deg svak og det krever en viss styrke. En god venn er den som blir stående når alle de andre har gått. Vi trenger å se oss selv i den andre. Jeg er hundre prosent sikker på at vennskap er styrkende på helsen vår, og relasjoner er livsnødvendig i måten vi ser oss selv på. Slår et slag for åpenhet og vise sin sårbarhet.

By Lisette

♥

JOBBEN HAR GJORT MYE FOR MEG Det er i de periodene jeg har mest kaos jeg blir kreativ. Energien bruker jeg på alt annet en å lese til eksamen. Jeg får plutselig lyst til å rydde og høre på gamle melodier fra ungdomstiden. Etter jeg har brukt litt av energien på rydding blir jeg rolig i sinn og klar for å konsumere pensum. Men først et viktig og personlig innlegg. 

At jeg havnet på skolen som miljøterapeut skylder jeg en stor takk til min mor. Hun så annonsen og oppmuntret meg til å søke på stillingen for snart 5 år siden. Jeg var på utkikk etter ny jobb, og helst en dag jobb. Jeg tørr og påstå at jeg brukte store deler av permisjonstiden til tanker og sondering på jobbmarkedet. Noe som jeg unner ingen i en slik fase. Da skal man i utgangspunktet nyte og bruke energien på familien og den nyfødte. 

Jobben har forandret livet mitt. Den har gjort meg bevisst på kommuniksjon og hvor viktig relasjonen mellom to mennesker er. En trygg relasjon som skaper tillit tar gjerne flere år. Barn som ikke stoler umiddelbart på voksne, barn med sinne og frustrasjoner og som mangler et emosjonelt språk. I starten fikk jeg palmesjokk og hadde en læringskurve som var skyhøy. Arbeidsoppgavene var annerledes, heldigvis fikk jeg fantastisk veiledning av en annen miljøterapeut. Hun gav meg verktøy som jeg omsatte til mitt eget. Det skulle ta tid, men jeg fant veien selv slik som god veiledning handler om. I starten adopterer man alle tips, men så finner man sin egen stil etter erfaringer og utprøvning. Det å hjelpe og veilede et barn med utfordringer har ikke vært annet en lærerikt for meg. Det har gjort meg til et bedre menneske og en bedre mamma til mine egne barn. Jeg har blitt mer tålmodig i forhold til mine egne barn og har utviklet en kompetanse til å forstå og bruke pedagogiske tilnærminger og grensesetting hjemme også. Det har lettet jobben min som mor i forhold til kunnskaper om barns selvfølelse og hvordan grensesetting bør være. Derfor sier jeg så sterkt som at jobben har forandret livet mitt. Tror om jeg ikke ville havnet i skolen er jeg redd for at utsiktene for meg hadde vært noe annerledes som mamma. Jeg er dypest takknemlig for alle de barna jeg har møtt på min vei som miljøterapeut. Jeg ser på meg selv som klokere, sterkere og god som er mitt mantra når jeg jobber med elever og egne barn.

Noe jeg har innsett i jobben min med barn med utfordringer er å ty til utradisjonelle metoder i relasjonsbyggingen og synet på læring. Mange ganger har jeg til og med gjort noen etiske valg ved å invitere barna hjem til meg på middag, gått på McDonalds, bowling og juleverksted hos oss i jula. Her er det nok mange meninger om hva som rett eller galt. Jeg mener bestemt at om man har kapasitet og velger noen “utradisjonelle tilnærminger til læring og relasjonsbygging” so be. Jeg har bare positive erfaringer med dette. Det å møte barn uten kravsituasjoner og i en setting som tar ned «guarden» til barnet gjør noe med relasjonen. Stressresponser er av og minner skapes for alltid.

Jeg har aldri møtt så mange kloke og hyggelige kollegaer som jeg har nå. Noen har til og med blitt nære venner. 

♥