DET BEVISSTE OG UBEVISSTE SPRÅKET

Å være ute i praksis som lærer er utrolig inspirerende, men også hardt innimellom da du skal levere å bli vurdert av veileder. I denne bloggposten vil jeg skrive om «hverdagsspråket og non verbal kommunikasjon». I går var vi på praksisbesøk for å veilede elever som er ute i arbeidslivet. For noen er dette deres første møte med yrkeslivet. Da vi stod ute i gangen for å vente på elevene stod undertegnede og lærer nysgjerrige. Noen av de ansatte som kom ut kontordøren smilte sjenert mot oss, noen så ned i gulvet, mens andre møtte blikket vårt med interesse og varme. Opplevelsen i går synes jeg er utrolig fascinerende med oss mennesker. Samspillet som er verbalt og nonverbalt. Hvordan reagerer du når du ser ukjente i en gang? Er sikker på at de fleste ikke tenker over det, men det gjør jeg. Et smil og en hilsen gjør godt, selv om vi begge er ukjente for hverandre. Det ufarliggjør møtene. Et smil og en hilsen kan virkelig utgjør en forskjell. 

Stavangerfolk har ofte en standard frase når de møter hverandre, ikke alle, men mange. Det er «Javel». Vi starter ofte samtalen med dette ordet og jeg har blitt mer bevisst på at jeg selv ikke bruker det så ofte lenger. Det er gjerne veldig typisk for oss Siddiser. Typiske samtaler kan være: «Javel, koss går det? Javel, du er ute og handler ja”, Javel, det var lenge siden, Javel, ka ska du laga for någe godt og Javel, du er oppe og ikkje griner».

Kjenner du deg truffet?

Jeg ønsker mine lesere en nydelig helg, sola skinner i Stavanger.