Å MISTE NOEN FOR ALLTID Jeg er 35 år og har hatt en barnslig naivitet om at mine foreldre skal «leve evig». Det var i hvertfall slik jeg så for meg som barn. Det skremmer meg å tenke på at jeg ikke har min mor som står meg nærmest for alltid, samtidig så prøver jeg å forberede meg på at livet går mot en slutt for alle- en dag. De siste 4-5 årene har jeg opplevd at fjerne og nære har blitt rammet av alvorlig sykdom. Som barn tror man gjerne at foreldrene er umistelige og evige. En naivitet som tar fort slutt når mann innser at livet er rimelig skjørt.  Sorg og savn er to svært vonde følelser. Den første sorgen opplevde jeg som 14-åring. Da mistet jeg min morfar, jeg sørget i flere år og smerten var altoppslukende. Jeg ble oppslukt og nysgjerrig på døden. Jeg ville ha fakta og eksistensielle spørsmål ble et faktum for meg i tidlig alder. Noen tror de som plutselig blir borte er i himmelen, noen trøster seg med at de kan hvile, noen mener de ikke er helt borte, andre trøster seg ikke med noe som helst. Alt er ok å tro på. Vi er så sårbare, men aller mest sterke. Det er en fin kombinasjon. Du er sårbar når du kan, og sterk når du må. Det tror jeg på. 

Den indre tomheten som følger et stort tap, tar tid å lege. Å komme seg videre i livet handler om evnen til å gjenetablere en følelsesmessig og fysisk balanse. Et fysisk sår går gjennom tre stadier. Det begynner som regel med mer eller mindre intens smerte, en fase hvor såret gror og til slutt endelig helbredelse. Dersom vi stadig pirker i såret vil smerten vende tilbake og helbredelsesprosessen forsinkes. Noe av det samme gjelder for våre følelser forbundet med tap og traumer. Jo mer vi henger oss opp i fortiden med fokus på tristhet og vonde minner, jo mer omseggripende blir sorgen. Det er i slike tilfeller at ideen om å komme seg videre blir særlig relevant. Det vil alltid komme et tidspunkt etter et følelsesmessig tap hvor det er mulig å leve videre og langsomt installere ny mening i livet. Selv om livslyst og livskvalitet fremdeles forsvinner i et indre tomrom, er det mulig å bevege seg i konstruktive retninger. Det kan hende at vi fortsatt sliter med anger, skyldfølelse og tårer, men at vi øyner små glimt av glede. En film får oss til å le eller en venn griper vår oppmerksomhet og lar oss glemme det triste en liten stund. Dette er tegn på at hjernen din ønsker helbredelse og forsoning. Det er tegn på at du har muligheten til å begynne på veien tilbake til et tilfredsstillende liv. Etter en tid kan det imidlertid bli mulig å vende tilbake til gamle minner uten at såret blusser opp slik som før. Vi kan se tilbake på spesielle øyeblikk av samhørighet og glede uten å martres av tapets følelsesmessige tyngde. Gode minner om personens særegenheter, humor, livsfilosofi og visdom kan hjelpe oss til å komme videre med livene våre. Når vi våger å møte de gode minnene, uten at sorgen slår oss i bakken, nærmer vi oss helbredelse.

Sitatet av Shakespeare skapte en refleksjon, hva tenker du?

Shakespeare “Alt går over når vi dør”.