Å MOTTA OMSORG ER VANSKELIG

I altfor mange år har jeg vært en person som har gjort alt for alle andre. Selv når jeg egentlig har hatt behov for ro og hvile har jeg satt mine egne behov til siden. Det er sjelden jeg spør andre om hjelp. Fordi jeg er sta og vil klare det meste selv. Det å belaste andre har liksom ikke vært den enkleste saken. Denne staheten gjør at jeg til tider opplever stress. I den siste tiden har jeg opplevd en enorm støtte og hjelp av kollegaer og venner. Denne hjelpen har jeg ikke spurt om, det bare kommer på et underlig vis. Det er akkurat som om bordene har snudd. Jeg mottar hjelp uten at jeg ber om det. Siden ryggen er stiv om dagen har jeg en fantastisk kiropraktor venninne som ordner timer og tidspunkt som passer, flere kolleger som forstår at jeg studerer og tilrettelegger for at jeg skal nå målet mitt. Jeg har en mann som bryr seg og tar hånd om middag til jeg kommer hjem. Den ene kollegaen tilbyr datahjelp en kveldsstund, uten at jeg spør om det. Det er som om jeg har noen hjelpere rundt meg som faktisk er glad i meg. Som vil meg vell. Det er rart og annerledes å ta imot. Men det kjennes godt å være mottakeren om dagen.