Jeg har alltid vært fascinert over mennesker som er der det skjer! De som henter energi av å være med andre, de som ikke klarer å være alene, og de som alltid inviterer andre til selskaper. De som har fullbooket timeplan langt ut i august… Ser jeg tilbake på ungdomstiden og begynnelsen av voksenlivet, har jeg nok alltid hatt stort behov for alenetid. De fleste ser nok ikke denne siden hos meg. De som tror de kjenner meg. En kollega sa en gang til meg “Lisette, du er alltid så blid, men hvem er du bak smilet”, det glemmer jeg aldri. Mange ser nok på meg som en energibombe og fargeklatt, og en del av meg er dette også. Men “meg” er egentlig både følsom og tankefull. Jeg opplever at det er få som lukker opp den indre døren i samspill med andre. Både melankolien og sårbarheten bak sløret er vakkert. Hvorfor er det så skummelt å lukke opp døra? Det er jo dette som er spennende! De dagene jeg må bare være alene, er jeg lite mottakelig for å snakke i mobilen eller møte folk på gata. Jeg har bare et ønske om å si hei og gå videre. Noen ganger reiser jeg på butikker i andre kommuner, lett… Dette har tatt meg lang tid. Noen dager er det lettere å si hei, mens andre dager føler jeg at jeg må konversere på butikken. Roen og tilflukten finner jeg alltid hos meg selv. Jeg liker å være meg meg, selv alene. Jeg har en jobb som krevet at jeg er “på” sosialt og relasjonelt. Når jeg kommer hjem må jeg lade. Har mann ingen ladestasjon så ryker batteriet. Før eller siden. Jeg leste idag en artikkel i fra Stavanger Aftenblad om Corona og hjemmekontor, om det gagnet spesielt de introverte i samfunnet. Denne artikkelen skapte endel tanker hos meg. Som lærer kan jeg godt skjønne elever som blomstrer i denne tiden, de som trenger ro rundt læringsarbeidet, mindre stimuli og stress. Im feeling you.