Kategoriarkiv: Filosofi

ALT GÅR OVER NÅR DU DØR

23. mars 2017

Filosofi

Å MISTE NOEN FOR ALLTID Jeg er 35 år og har hatt en barnslig naivitet om at mine foreldre skal «leve evig». Det var i hvertfall slik jeg så for meg som barn. Det skremmer meg å tenke på at jeg ikke har min mor som står meg nærmest for alltid, samtidig så prøver jeg å forberede meg på at livet går mot en slutt for alle- en dag. De siste 4-5 årene har jeg opplevd at fjerne og nære har blitt rammet av alvorlig sykdom. Som barn tror man gjerne at foreldrene er umistelige og evige. En naivitet som tar fort slutt når mann innser at livet er rimelig skjørt.  Sorg og savn er to svært vonde følelser. Den første sorgen opplevde jeg som 14-åring. Da mistet jeg min morfar, jeg sørget i flere år og smerten var altoppslukende. Jeg ble oppslukt og nysgjerrig på døden. Jeg ville ha fakta og eksistensielle spørsmål ble et faktum for meg i tidlig alder. Noen tror de som plutselig blir borte er i himmelen, noen trøster seg med at de kan hvile, noen mener de ikke er helt borte, andre trøster seg ikke med noe som helst. Alt er ok å tro på. Vi er så sårbare, men aller mest sterke. Det er en fin kombinasjon. Du er sårbar når du kan, og sterk når du må. Det tror jeg på. 

Den indre tomheten som følger et stort tap, tar tid å lege. Å komme seg videre i livet handler om evnen til å gjenetablere en følelsesmessig og fysisk balanse. Et fysisk sår går gjennom tre stadier. Det begynner som regel med mer eller mindre intens smerte, en fase hvor såret gror og til slutt endelig helbredelse. Dersom vi stadig pirker i såret vil smerten vende tilbake og helbredelsesprosessen forsinkes. Noe av det samme gjelder for våre følelser forbundet med tap og traumer. Jo mer vi henger oss opp i fortiden med fokus på tristhet og vonde minner, jo mer omseggripende blir sorgen. Det er i slike tilfeller at ideen om å komme seg videre blir særlig relevant. Det vil alltid komme et tidspunkt etter et følelsesmessig tap hvor det er mulig å leve videre og langsomt installere ny mening i livet. Selv om livslyst og livskvalitet fremdeles forsvinner i et indre tomrom, er det mulig å bevege seg i konstruktive retninger. Det kan hende at vi fortsatt sliter med anger, skyldfølelse og tårer, men at vi øyner små glimt av glede. En film får oss til å le eller en venn griper vår oppmerksomhet og lar oss glemme det triste en liten stund. Dette er tegn på at hjernen din ønsker helbredelse og forsoning. Det er tegn på at du har muligheten til å begynne på veien tilbake til et tilfredsstillende liv. Etter en tid kan det imidlertid bli mulig å vende tilbake til gamle minner uten at såret blusser opp slik som før. Vi kan se tilbake på spesielle øyeblikk av samhørighet og glede uten å martres av tapets følelsesmessige tyngde. Gode minner om personens særegenheter, humor, livsfilosofi og visdom kan hjelpe oss til å komme videre med livene våre. Når vi våger å møte de gode minnene, uten at sorgen slår oss i bakken, nærmer vi oss helbredelse.

Sitatet av Shakespeare skapte en refleksjon, hva tenker du?


Shakespeare «Alt går over når vi dør».


JEG ER BLÅST AV BANEN

4. mars 2017

Filosofi / Høysensitivitet / Hverdagsglimt

JEG TROR IKKE PÅ TILFELDIGHETER For et par uker siden fikk jeg en følger på instagram som viste seg skulle sette noen spor hos meg. Da jeg var 23-24 år forstod jeg at jeg hadde intuitive evner, jeg merket at jeg var åpen for andres energier og kunne fort sense hvordan de egentlig hadde det på innsiden. Jeg ble fort sliten av å omgås mennesker da jeg ikke visste hvordan jeg  kunne «lukke døren», den stod alltid åpen i alle relasjoner. Jeg vil ikke kalle mer klarsynt, fordi det er damen jeg vil skrive om i dette innlegget.

 Hun heter Mette Høyland og regresjonsterapeut og hypnoterapeut. Jeg tok kontakt med Mette og fikk utført en reading hos henne idag. Det at hun følget siden min på instagram gjorde at jeg ble nysgjerrig på Mette. Jeg stiller alltid med et åpent sinn i forhold til såkalte readinger. Mette startet med en gang å prate, hun spurte meg om jeg nylig hadde vært forskjølet. Og det hadde jeg. Fulltreffer ved første minutt. Hun fortalte om nåtid, familiesituasjon, framtid og karriemuligheter. Mette sa at jeg hadde en tilnærming mot barn som ikke «går etter boken»,  en mer treffende beskrivelse av hvordan jeg jobber finnes ikke. Jeg tror ikke at møtene er tilfeldige i livet. Jeg skulle treffe Mette, hun gav meg styrke og lys til å fortsette den harde jobbingen jeg allerede gjør idag. Hun var varm og jordnær. Da jeg klikket meg inn på websiden hennes ble jeg blåst av banen hvor dyktig hun her. Hun jobber som healer itilegg samt at hun utfører flere alternative behandlinger. Jeg forstår og respekterer at ikke alle deler de samme tankene om reading og alternative behandlinger som meg. For meg var dette en fin opplevelse. Vil du lese litt mer om Mette Høyland? Trykk HER. Det beste av alt er at Mette sendte meg en lydfil etterpå med god kvalitet som gjør at jeg kan lytte til budskapet anytime. 

Ønsker dere en fin lørdag kjære lesere!

By Lisette

 

IDAG GJORDE JEG ET KLOKT VALG

Filosofi / Hverdagsglimt

JEG SÅ GLEDEN LANGT INNI HJERTET I dag gjorde en interessant observasjon. En observasjon som lå hos meg selv.  Jeg hadde allerede gjort reisebagen klar. Eldstemann var nydusjet i rene klær og gledet seg til overnatting på hotell med mormor og bessen. Selv var jeg i full gang med støvsuging, såkalt multitasking. Plutselig så ser jeg eldstemann ute i hagen med joggesko. Jeg springer fort for å hente et par med støvler siden han plent ville være litt ute. Husker selv hvor lange timene ble når man virkelig gledet seg til noe. Mine første tanker da jeg så F i hagen var «ute nå og bli skitten før han skal gå», men heldigvis så løste jeg det lett med et par støvler. Mens jeg støvsuger ser jeg 8 åringen min i sandkassen, han leker. Alene. Innimellom husets gjøremål må jeg observere han. Jeg klarer ikke å la være. Han graver i sanden og virker som han har en arbeidsplan. Jeg vet at han liker å leke nordsjøarbeider, muligens var det han gjorde nå også. Jeg blir stående å beundre han. Det kjennes godt. Den rasjonelle delen av hjernen som sier at han blir skitten er der ikke, jeg lytter i hvertfall ikke til den. Plutselig løfter han blikket og titter imot meg. Jeg møter blikket hans med et varmt smil og sender han et luftkyss. Da ser jeg at han lyser opp og gir meg det mest varmeste smilet. Han leker videre, tror det gav han grønt lys til å fortsette leken. «Mor så meg, hun annerkjente meg». Et ekte smil der hjertet og øynene forteller alt.  Jeg er så glad for at jeg lot han leke. Tror selv han ble forundret at jeg ikke «kjeftet», men lot han bli i leken selv om klærene måtte skiftes nok en gang.  

Den frie, merkverdige leken, som vi voksne ikke alltid forstår, og derfor kanskje ikke gir nok rom. Barn er omgitt av lys. Du ser det best når de leker. Denne kroppen som er helt fylt av seg selv. Barnet besjeler skogen, gresset, veien vi går på, hun blåser liv i døde ting, gir dem stemme og vilje, omsorg og irettesettelse. Er så glad for at jeg tok et steg tilbake og fikk den fineste opplevelsen jeg har hatt på lenge. 

By Lisette

JEG BLIR TIL I MØTE MED DEG

20. februar 2017

Filosofi / Høysensitivitet / Hverdagsglimt / relasjonsarbeid / Tanker

ET INNLEGG OM RELASJONER Har du noen ganger tenkt over at et møte med ulike mennesker blir til hos deg selv? Det gir mening for meg. Jeg har truffet mange mennesker som er svært ulike fra meg, men likevel har jeg alltid hatt noe å lære ved hvert enkelt møte. Mennesker har ulike personlige egenskaper og ryggsekker som  kan gi ulike tilnærminger i relasjonen. Jeg synes dette er spennende. Når jeg får prate med mennesker litt dypere en bare «prat om været» da våkner jeg til. Jeg har lyst å vite litt mer om deg, ikke fordi jeg er nysgjerrig, men interessert. «Jeg blir til i møte med deg» handler om åpenhet, omsorg og respekt for hverandre. En varm vilje til å utforske jeg- du- møtet, bli klar over hva vi bringer med oss av gamle vaner og strategier for tilpasning og overlevelse, og våkne opp for øyeblikkets nye muligheter. Når alle er forskjellige, er ingen annerledes. Det er ganske befriende. Jeg tror nettopp at å føle seg ensom i en tanke om at jeg er annerledes kan skape et følelsesmessig indre kaos. 

Da jeg var liten elsket jeg å være med voksne, og det gjør jeg fortsatt idag. Jeg tror det handler om å bli sett og anerkjent som mennesker. Noe vi alle trenger for å ha det godt. De relasjonene jeg prater «best» med er de som deler visdom og erfaringer. De som serverer baksiden av medaljen, det ekte.  Hos voksne kan man bare «være» følte jeg. Jeg ble akseptert, og trengte ikke å forklare. Men hos jevngamle hadde jeg en følelse av å prestere og føle meg annerledes. Jeg var sensitiv for andres følelser og tanker.

Jeg vil avrunde dette innlegget og si at jeg leser nettopp en bok som heter «Jeg blir til i møte med deg» av Marit Slagsvold(konen til Jonas Gahr Støre). Boken er en varm beskrivelse av å føle seg annerledes og en bok om relasjoner.

Nå kaller sengen igjen, fortsatt syk.

By Lisette

ORDENE SOM GJØR EN FORSKJELL

15. februar 2017

Filosofi / Høysensitivitet / Hverdagsglimt / relasjonsarbeid / Tanker

ORDENE SOM GJØR EN FORSKJELL  Jeg er har visst skrivekløe idag, noen dager ligger ordene lettere for meg en andre. Slik som idag. Det siste halvåret har jeg vært utrolig trøtt, til tross for at «alle sier jeg ser så godt ut om dagen». Sjelen er trøtt, men samtidig føler jeg en takknemlighet over å kunne føle på ulike følelser rundt hverdagens rotteres på jobb og privat. Min mor er klok, enormt klok. Klok på erfaring og visdom. Hun sier at jeg må gå stille i dørene, jeg forstår hva hun sikter til. Det er en tid for alt. Men mitt engasjement rundt alle ting jeg utfører er høyt. Men blir det lagt merke til? Har vi tenkt over hvordan ordene kan bidra til å kjenne på følelsen av å bli verdsatt. Å bli verdsatt er enormt viktig for selvfølelsen vår. Å bli verdsatt bidrar til å øke motivasjon til å fortsette, selv i tøffe perioder.

Jeg er over middels interessert i kommuniksjon og språkbruk. Jeg kaller mer selv en følelsesnerd. Noen ganger bommer jeg, mens andre ganger treffer jeg som en pil i hjertet. Noen ganger er ikke alltid ordene viktigst. Tilstedeværelse og en vennlig tilnærming er ofte plenty. Vi kommuniserer 80% non-verbalt og det må samsvare med det som kommer ut munnen. Språket og ordene vi bruker har lys, de kan ønske et menneske velkommen. Det finnes ord som kan flytte et menneske noen centimeter nærmere håpet. Det finnes språkdrakter som er så trange at barn og voksne ikke får puste i dem. Men det finnes også andre ord. Ord som retter ryggene og løfter blikkene. Ord som henter verdighet. Som blir nye fortellinger. Ord har makt. Til å lete fram det vakreste i andre. Som fagpersoner og pedagoger må vi vurdere ordene vi bruker hele tiden. Noen ganger lykkes vi, mens andre dager trør man litt skeivt. Gjerne ikke med onde hensikter, men alle mennesker er utstyrt med ulike sårbarhetsgrader. Dagsform og hvor man er i livet vil helt klart avgjøre sårbaheten. Vi må bli flinkere å bruke ros og anerkjennelse iform av ord. Ordene kan løfte fjell. Jeg slår et slag for å se hverandre!  Voksne som barn, barn som voksne.

By Lisette

THE STORY OF MY LIFE

7. februar 2017

Filosofi / Helse / Høysensitivitet / Hverdagsglimt / Selfie Fashionstore

 THE STORY OF MY LIFE Bloggen er mitt kreative univers hvor jeg kan legge ut bilder og tekst etter hvor hjertet mitt er. Noen ganger kan innleggene virke overfladiske, mens andre ganger følsomme og ekstensielle. Dette er to ytterpunkter som gjør bloggen min varierende. Jeg er glad i alt det vakre, samtidig som jeg er var for det ekte. 

August 2011 opprettet jeg bloggen «Lisettes perler». Det startet med interiør og utviklet seg til en livsstilsblogg slik som den er idag. Interiør var det som opptok meg, hadde jeg noen kroner til overs så ble det en ny pute eller ny gjenstand i heimen. Jeg brukte blogger og interiørmagasiner for inspirasjon. Interiør interessen bragte meg deretter inn  i en bijobb ved siden av sykepleierjobben min. Butikken bugnet over vakre interiørting, men det ble fort travelt med to jobber. Interiørfrelsten tok helt over! Jeg vet at jeg hadde en rastløshet i meg og brukte interiør til å kjenne meg lykkelig. Jeg var utilfreds i min egen kropp etter to tette svangerskap med over +30 kg ved hver graviditet,. Å pynte hjemmet ble en substitutt. Jeg brukte lite penger på meg selv i form av klær. De ekstra kronene gikk på klær til barna og interiør. Den sterke kroppen jeg hadde før barna kom til verden var blitt en «mammakropp og matmaskin». Misforstå meg rett. Jeg brukte løse tunikaer og tights i flere år, det var blitt min uniform. Etter første svangerskap gikk jeg omsider ned alle kilo, men så bar det +30 kg opp igjen ved svangerskap to. Det ble en ond sirkel med våkennetter og nattskift. Jeg var ikke glad, men trist. En tristhet som vi kanskje ikke deler, som framdeles er tabu for mange nybakte foreldre. I dag kan jeg kjenne på en tristhet over at jeg vaste bort tiden på unødvendige og unyttige ting.  Hadde jeg fått tiden tilbake hadde jeg brukt den på å nyte. Nyte friheten, lukte på babyen og ikke haste avgårde. «Slowliving kan man kalle det».

I dag føler jeg «meg selv igjen», jeg liker det jeg ser i speilet. Jeg er «god nok» som jeg er. Framdeles liker jeg ansiktsbehandlinger, klær og interiør, men i en grad som er forenelig med alt det andre livet har og by på. Det har nesten tatt meg 8 år for å finne tilbake til meg selv både fysisk og psykisk etter jeg ble mamma. Stressnivået over å prestere på alle baner ble tøft, og idag kunne jeg skrevet en bok om det å bli mor. Kanskje jeg gjør det- en gang.

Der kommer en del to av dette innlegget. Et annet vendepunkt.

The story of my life.

By Lisette

 

BILLETTMERKE: Å SØKE VENNSKAP

28. januar 2017

Filosofi / Høysensitivitet / Hverdagsglimt / Tanker

SKAL SKAL IKKE Dette innlegget har jeg startet på mange ganger, men har aldri klart å få ned ordene på en korrekt og personlig måte. I dag forsøker jeg igjen da jeg vil løfte et tema som er tabu og muligens et personlig sårt punkt hos meg. Tematikken er kanskje tabu for mange, til og med flaut å være ærlig på. Temaene «vennskap og ensomhet». Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men på et tidspunkt var det bare å innse at venner ikke hadde vært prioritert hos meg. År, faktisk. Jeg fikk fast følge fra jeg var 15 år og han ble min bestevenn. Jeg husker at venner ble mindre viktig og er kanskje også naturlig reaksjon når man blir forelsket i ung alder. I dag er livet altoppslukende. Jobb, barn og hus og heim, alle arenaer var fulle av folk at jeg aldri følte et sosialt behov utenom dette. Kjekke treningskollegaer og kunder, kollegaer på jobb, foreldre i barnehagen/skole og kontakt med naboer. Slik gikk dagene. Og årene. Livet har båret meg så hurtig av sted at jeg har glemt å plukke med meg de bra folkene jeg har møtt på veien. Fordi de er der jo innimellom. Men en dag så kom plutselig det over meg. Tanken om vennskap og ensomhet. Egentlig ikke plutselig heller. Jeg har følt meg ensom med mennesker rundt meg.

Hvorfor er det så vanskelig å bygge vennskap som voksen? Alle er travle opptatte med sine liv, men jeg er rimelig sikker på at mange føler seg ensomme selv med et stort nettverk. Et nært vennskap er en person som virkelig bryr seg. En som henter tilbake tråden fra forrige samtale, en som inviterer på en kaffekopp plutselig, eller en kveldstur der en prater om løst og fast. For meg har alltid vennskap vært preget av forrvirring og dårlig samvittighet. Jeg er usikker på hvor stor plass jeg kan ta i relasjonen. Det sistnevnte er nok det som har vært vanskligst for meg.

I det du ber om et vennskap viser du deg svak og det krever en viss styrke. En god venn er den som blir stående når alle de andre har gått. Vi trenger å se oss selv i den andre. Jeg er hundre prosent sikker på at vennskap er styrkende på helsen vår, og relasjoner er livsnødvendig i måten vi ser oss selv på. Slår et slag for åpenhet og vise sin sårbarhet.

By Lisette

STILLHETENS ØYEBLIKK

20. januar 2017

Egenpleie / Filosofi / Hverdagsglimt / yoga i skolen

Indre ro og fred i sinnet Hva er din definisjon på stillhet? Er det tur i marka eller på vidda? Min definisjon på stillhet finner du nødvendigvis ikke på vidda eller i marka. Jeg prater om en «indre stillhet». Det er lettere å finne stillhet enn folk tror. «Du må skape den selv». Det kan være turen på vei til jobb, stillhet sammen med en venn eller partner eller i dusjen for deg selv. Det er ikke lett å få til i hverdagen, men det går an. Stillhet har blitt en luksusgode der folk betaler dyre dommer på fancy retreats og yoga på Bali. Personlig liker stillhet som ikke krever reising eller som koster en fot og en arm. Personlig trenger jeg mye stillhet, og er ikke styrt av impulser uten ifra. Noen mennesker kan ikke fordra stilhet, og spesielt dagens barn er ikke vandt til stillhet. Ipads og nettbrett styrer hverdagen og barna blir rastløse/masete når de ikke har fokus på noe konkret. Å kjenne på stillhet kan være stressende, ubehagelig og ukjent for både små og store. I jobben min på skolen får jeg praktisert yoga daglig med elevene. Stillhet er kanskje en øvelse jeg liker best å trene med barna. Denne ferdigheten har mange vanskeligheter med. De fleste barna forbinder yoga med meditasjon og avanserte fysiske øvelser, men jeg viser dem hvor enkelt det kan utføres med å være i ro og lytte til rolig musikk. I forkant forbereder jeg elevene på at når man er stille kan man kjenner på rastløshet, uro og kjedsomhet. Alle følelsene er helt normale. Forklarer også til barna at stillhet er noe vi alle må øve på som er nødvendig for  konsentrasjon, sjel og helse.

Jeg utforderer deg til å finne en stille øyeblikk bare til deg selv.

Namaste og god helg.

By Lisette