HVORFOR VENNESKAP ALLTID HAR VÆRT LITT SÅRT

29. desember 2017

Hverdagsglimt / Personlig

HVORFOR VENNSKAP HAR ALLTID VÆRT LITT SÅRT

Det er ingenting som gjør meg mer glad en sitater og dikt. Sitatet ovenfor synes jeg er dekkende nå som jeg skal bli bedre på å pleie relasjoner. Jeg kjenner ofte på følelsen «det er alltid jeg som tar kontakt» og opplevelsen å bli avvist er der alltid. Den er ofte ubehagelig. For akkurat 1 år siden skrev jeg en bloggpost om vennskap. Velger å reposte den:

SKAL SKAL IKKE Dette innlegget har jeg startet på mange ganger, men har aldri klart å få ned ordene på en korrekt og personlig måte. I dag forsøker jeg igjen da jeg vil løfte et tema som er tabu og muligens et personlig sårt punkt hos meg. Tematikken er kanskje tabu for mange, til og med flaut å være ærlig på. Temaene «vennskap og ensomhet». Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men på et tidspunkt var det bare å innse at venner ikke hadde vært prioritert hos meg. År, faktisk. Jeg fikk fast følge fra jeg var 15 år og han ble min bestevenn. Jeg husker at venner ble mindre viktig og er kanskje også naturlig reaksjon når man blir forelsket i ung alder. I dag er livet altoppslukende. Jobb, barn og hus og heim, alle arenaer var fulle av folk at jeg aldri følte et sosialt behov utenom dette. Kjekke treningskollegaer og kunder, kollegaer på jobb, foreldre i barnehagen/skole og kontakt med naboer. Slik gikk dagene. Og årene. Livet har båret meg så hurtig av sted at jeg har glemt å plukke med meg de bra folkene jeg har møtt på veien. Fordi de er der jo innimellom. Men en dag så kom plutselig det over meg. Tanken om vennskap og ensomhet. Egentlig ikke plutselig heller. Jeg har følt meg ensom med mennesker rundt meg.

 

Hvorfor er det så vanskelig å bygge vennskap som voksen? Alle er travle opptatte med sine liv, men jeg er rimelig sikker på at mange føler seg ensomme selv med et stort nettverk. Et nært vennskap er en person som virkelig bryr seg. En som henter tilbake tråden fra forrige samtale, en som inviterer på en kaffekopp plutselig, eller en kveldstur der en prater om løst og fast. For meg har alltid vennskap vært preget av forrvirring og dårlig samvittighet. Jeg er usikker på hvor stor plass jeg kan ta i relasjonen. Det sistnevnte er nok det som har vært vanskligst for meg.

I det du ber om et vennskap viser du deg svak og det krever en viss styrke. En god venn er den som blir stående når alle de andre har gått. Vi trenger å se oss selv i den andre. Jeg er hundre prosent sikker på at vennskap er styrkende på helsen vår, og relasjoner er livsnødvendig i måten vi ser oss selv på. Slår et slag for åpenhet og vise sin sårbarhet.

By Lisette

6 tanker om “HVORFOR VENNESKAP ALLTID HAR VÆRT LITT SÅRT

  1. Mona

    Kjære skjønne Lisette, denne traff meg midt i hjertet.
    Har et stort nettverk, men har ingen veldig nære venninner og kan nok noen ganger føle meg ganske så ensom selv med mange mennesker rundt meg.
    Har tenkt på dette mange ganger, men har liksom ikke klart å sette ord på det.
    Takk for at du deler dine tanker.
    Ønsker deg et strålende godt nytt år 💕

    Svar
    1. lisette Innleggsforfatter

      Kjære Mona, tusen takk for din kommentar ift dette innlegget<3 Det gjør godt å lese at vi faktisk er flere. Godt nyttår!

      Svar
  2. Merete

    Vennskap kan være så mangt, og jeg er blant dem som har et stort nettverk og har husket å ta med meg de gode relasjonene videre i livet.
    Men som du også vet så har det vært et heftig år og da dukker det opp overraskende relasjoner som står i stormen sammen med meg og det har ikke vært de jeg trodde skulle være der. En positiv ting midt oppi alt.
    Men jeg kjenner mange som har det som deg, og det å sette ord på det er ikke lett og samtidig veldig modig.
    Takk for at du deler Lisette <3

    Takk for det gamle og alt det beste for et fantastisk 2018 for oss begge <3

    Svar
    1. lisette Innleggsforfatter

      Kjære Merete, Godt nyttår til deg og dine! Ja, man ser ofte i sårbare situasjoner hvem som er vennene våre egentlig. Klem

      Svar
  3. Maria

    Kjenner meg sånn igjen. Å gå gjennom tenårene uten noe særlig med venner, og følelsen jeg bar med meg om å alltid føle meg litt utenfor gjør det ikke lettere i voksen alder. Alle er så opptatt. Og jeg er stadig den som tar initiativ. Ofte faller det igjennom. Folk har ikke tid og noe kommer i veien. Jeg har funnet meg til rette med å helst tilbringe tid med mann og barn. Men av og til sniker den der følelsen seg inn – skulle ønske jeg hadde noen venninner for en ordentlig jentekveld, en kaffekopp hvor man kan snakke om alt menn og barn ikke er interessert i. En shoppingtur uten han som venter utålmodig utenfor prøverommet. Men det kjenner jeg på at ikke er så lett når man er midt i livet 😊 Godt nytt år!

    Svar
    1. lisette Innleggsforfatter

      Kjære Maria, jeg tror åpenhet rundt dette temaet er viktig. Jeg vet at flere har sagt «Du Lisette virker så trygg og vennerik»….ja, slik kan det framstå. Tusen takk for din kommentar og erfaring rundt dette. Godt nyttår!

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.